Selv om jeg mener streik er et usedvanlig primitivt virkemiddel for å oppnå enighet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, vil jeg gi min støtte til saken fotballspillerne streiker for – ikke virkemidlet de bruker.

Fotballspilleres viktigste verktøy er føttene, la det ikke være noen tvil om det. Derav navnet fotball, og ikke kneball eller legball. Er det derfor så mye forlangt at fotballspillere får lov til å spille med fotballstøvler som er anatomisk noenlunde tilpasset den enkelte spillers fot?

Markedssjefen bestemmer – ikke spilleren

Men skal fotballspillere få lov til å velge sitt viktigste verktøy selv? Ikke pokker – her er skal klubbenes markedsavdeling og daglige leder bestemme. For hvis Puma eller Nike ikke får være eksklusiv leverandør av sko til spillerne, så står avtalene i fare for å ryke. Eller gjør de det?

Noe av problemet i norsk fotball ble oppsummert av holdningen til Bengt Eriksen i TV2s studio i går. Da fotballstøvel-debatten raste kom meldingen fra TV2s nyansatte reporter – og tidligere proffspiller – David Nielsen: – Selvsagt skal spillere få benytte sine egne sko.

Svaret fra den dresskledte arbeiderklassesønnen Bengt Eriksen var klokkeklart: – Det er greit, men da må de ned i lønn.

Spillerne må altså ned i lønn hvis de skal få benytte utstyr som bringer frem det beste i dem. Merkelig holdning fra en tidligere Tippeligatrener og ellers svært så oppegående herremann som Eriksen. Dessverre deler en del klubbledere denne holdningen, og tør av frykt for konsekvensene ikke ta opp problemstillingen med sine utstyrsleverandører, noe som også var tilfellet i min tid i Lyn.

Er juks bedre enn dialog?

Da var det bedre at en del av Lyn-spillerne smilte pent til Pumas representanter når de kom på utstyrssjekk, mens de i virkeligheten spilte med utstyr fra en annen leverandør der de hadde tusjet og teipet over logoene for å lure folk og fe.

Faktisk var situasjonen for oss i Lyn at vi hadde mistet et par av spillerne våre til andre klubber hvis de hadde blitt pålagt å bruke Puma. Føttene deres tok fysisk skade av å spille i det utstyret de ble pålagt å bruke.

Dermed lukket Puma øynene, mens vi teipet og tusjet. Og dette var ikke noe Lyn-fenomen, men fremdeles helt vanlig praksis i mange klubber i Norge.

Er dette en praksis som er bra for spillere og klubber, eller er det på tide å ta problemstillingen på alvor?

Når vi nå ser at NISO har tatt ut 95 spillere i streik så har det etter mitt skjønn gått altfor langt. Hvorfor har ikke klubbene, sammen med Norsk Toppfotball, tatt tak i en problemstilling som har vært åpenbar for alle involverte i en årrekke?

Jeg vet at klubbene, NTF og NFF har fellessamlinger mange ganger i løpet av året, og her burde problemstillingen vært adressert grundig. Men det er kanskje bedre at man hysjer ned problemstillingen og venter på streiken, enn at man tar tyren ved hornet og får en løsning på problemet i forkant?

Det er uansett på tide at norske fotball-ledere våkner opp og går i dialog med spillerne, for slik situasjonen er nå er spillerne uten rettigheter hva gjelder sitt viktigste verktøy, og det er ikke en levelig situasjon – for noen av partene!

Fair play – utenfor sporet?
At langrennssporten har fått en stjerne av Northugs kaliber skal vi alle være glade for. Uten han hadde floraen av langrennsløpere vært like trist som en slapsete norsk vinterdag, og hans offensive fremferd gjør at norske og internasjonale journalister er garantert noe å skrive om – enten han prater med dem eller ikke.

Og akkurat her er jeg inne på noe svært vesentlig med Northug. Opp i all nesegrus beundring er det lett å glemme idrettens viktigste budskap, nemlig fair play. Her har Petter Northug fryktelig mye å lære. Ja, den norske landslagsledelsen også.

Prater kun i medgang
Da ting buttet i mot i starten av fjorårets OL, forsvant Northug i et rasende tempo forbi mange hundre journalister. De samme journalistene som propagandamaskineriet rundt han bruker for alt det er verdt når ting går bra.

Og så lenge de får sette premissene.

Landslagsledelsen kom med den ene bortforklaringen etter den andre, før han til slutt måtte kaste inn håndklet og møte pressen. Da lyste det en jeg-skylder-ikke-dere-eller-det-norske-folk-en-dritt-holdning av hele han, og for første gang fikk verden se en lite attråverdig side av han.

Hånet russeren
I helgen klarte han kunststykket igjen. Først ble han spurtslått av Maxim Vylegzhanin i La Clusaz, og etterpå nektet han å entre pallen for å la se hedre sammen med vinneren. Til slutt måtte FIS true han med økonomiske sanksjoner hvis han ikke kom ut, og dette var tilsynelatende det eneste som beit på han. Pengene!

Slukøret måtte han ta vinneren i hånden og la noen tusen mennesker juble når navnet hans ble ropt opp. Stakkars gutt, det må være tungt å være han.

Norge tar aldri feil
I etterkant har den norske landslagsledelsen gått ut og gitt skylden til FIS. Hvorfor kom ikke Northug til premieutdelingen, lurte alle på? Nei, han hadde ikke fått beskjed! Han var antagelig den eneste personen på hele stadion som ikke visste om dette, og Norge skyldte på arrangøren. Vegard Ulvang sier i dagens Aftenposten at han blir flau over å være norsk når slike ting inntreffer. Han er neppe alene om å føle akkurat det!

Egen regelhåndbok for Petter
Det er snart betimelig å stille spørsmål om det fines helt egne regler for Petter Northug? Er det greit at han står smørblid og raljerer med svensker og russere når han vinner, men gjemmer seg bort når han taper? Er det greit at han ikke tar sin overmann i hånden etter å ha blitt spurtslått? Og er det greit at den norske landslagsledelsen latterliggjør enhver påstand om at han burde stilt opp på premieseremonien, og legger skylden på FIS?

Hva med signaleffekten?
Personlig er jeg av den oppfatning at han burde ta tak i seg selv og gjøre noe med holdningen sin. Ikke bare ovenfor media, hvis jobb er å formidle hva han sier og gjør til det norske folk, men også ovenfor skimiljøet. Hjemme i Norge sitter det mange tusen barn og følger en hver bevegelse han gjør til øyet blir stort og vått, og signalet han nå sender ut til alle er ganske klart:

Når du er best kan du gjøre som du vil og gi beng i hva folk mener.

Ta grep før Kollen
Jeg håper camp Northug forstår alvoret i situasjonen og tar noen grep frem mot VM i Kollen. Og der håper jeg han kan vise seg frem som den idrettsstjernen det norske folk drømmer om at han skal være. Også jeg.  Alle skjønner at han blir fra seg av skuffelse når han taper, og at det i kampens hete kan komme noen slengbemerkninger, men han må lære seg å takle motgang. For han kommer til å bli slått mange ganger til i løpet av sin enda unge karriere.

Og for å håndtere motgang trenger han folk rundt seg som tør å holde han i ørene. Og det har han ikke nå. Aa Djupvik og Skinstad er i beste fall to umyndiggjorte sirkusdirektører som verken leverer gode resultater, eller har god nok kustus på vår største stjerne.

Vi får heller sette vår lit til Petter Northugs far, Jon, som synes helgens opptrinn er uheldig for sønnen:

– Det er veldig synd at vi får slike reaksjoner fra det internasjonale skimiløjøet

Akkurat det er jeg helt enig.

For Petter har potensialet til å bli den største. Selv større en Dæhlie.

Men da må han gjøre nå. Med en gang!

Papegøye i øret
Før jeg gjengir vitnesbyrdet i sin helhet er det greit å vite litt om Steinerskolen. Først og fremst: Alle lærere på Steinerskolen stemmer SV, har papegøye i øret (uttrykket tilhører Eirik Wraal, men lånes ofte av meg), bruker berret, grønn tyskerjakke, palestinaskjerf og røyker ofte Rød Eventyrblanding mens de lytter til noe obscur og trist jazzmusikk i en bortgjemt park på østkanten. Trist, men sant. Allikevel er jeg glad for tiden min på denne skolen, for en vilter liten jævel som meg fikk en del spillerom. I følge min kollega Willy er det en dypt religiøs skole, men det merket ikke jeg så mye til.

Vel her et mitt vitnesbyrd, skrevet av min lærer Synnøve Eidsvoll, en dame som passer mange av beskrivelsene over, men som jeg kun har gode minner om. Datert 13. juni 1990.

Vitnesbyrdet
Vitnesbyrd for Joachim Westher Andersen, klasse 4b 1989/90.

Joachim er nå ferdig med sitt fjerde skoleår og det ser ut som om han har det ganske bra her på skolen og i klassen.

Han er rask til å fatte nye områder, og tar ting ganske hurtig. Han er alltid ivrig når det forventes svar på alskens spørsmål, iblant litt for ivrig, og har svar på spørsmål som omtrent ikke er stilt. Det gjelder nok “å tenke før man taler” i mange situasjoner.

Joachim virker fortrolig med mesteparten av det vi har arbeidet med i år, men er vel litt usikker i brøk og gangetabellene. Men det kommer nok i 5. klasse. Når det gjelder leksene har han stort sett gjort dem. Ofte har de båret preg av litt hasverk, der såvel skrift og tilhørende illustrasjon ikke har vært grundig nok bearbeidet. Iblant mangler illustrasjonene helt, men hvis han tar seg tid til å legge litt flid i utførelsen, kan de bli riktig så fine.

Joachim er en kvikk og rask gutt, både i friminuttene og i timene. Hans kvikkhet har mang en gang utfoldet seg i litt for sterk grad i timene, – han har greier liksom ikke helt å holde seg i ro på sin plass eller styre munnen sin når lærerne ber om det. Det har vel hendt at han er blitt syndbukk for mye av den uroen som har oppstått i klassen i visse situasjoner, men for det meste håper jeg at irettesettelsen av ham har vært mest mulig rettferdig. Og rettferdighet er alle elever meget opptatt av, – det har spesielt kommer til uttrykk i år i fjerde klasse.

Jeg ønsker at Joachim får en fin og avslappende sommerferie, og ønsker ham velkommen tilbake i 5. klasse i høst.

Hilsen Synnøve

Vitnesbyrd for klassen
Mutter og fatter fikk også et brev om fjerdeklasse generelt og det er ikke mindre underholdende. Som en liten teaser så gjengir jeg følgende:

“…..de må kort og godt rette seg etter det jeg og faglærerne oppfordrer til, uten å vise vrangvilje eller være direkte frekke i kjeften…”.

To be continued!

Vitnesbyrdet i sin helhet

 

I dagens Aftenposten kan man lese at Stabæks supportere sår tvil om integriteten til Jan Jønsson, mannen som har vært med på å løfte klubben fra en parantes i norsk fotball til å bli en av de store. At ettermælet hans i klubben er ødelagt fordi han har signet for Rosenborg er jeg ikke enig i, for trønderklubben representerer en større utfordring på alle mulige måter, og selv om det er sårt for Stabæks supportere nå, så må de ikke glemme hva Jønsson har oppnådd med klubben. Har de noensinne tenkt på hvor de hadde vært uten han?

Jønsson må gå
Der jeg skal gi Stabæks supportere all min sympati er på spørsmålet om hvorvidt Jønsson skal få lov til å sitte som hovedtrener ut sesongen eller ei.

Selvsagt bør han ikke få fortsette.

En identisk situasjon dukket opp i Lyn, da Henning Berg annonserte at han hadde bestemt seg for å trene LSK midt i sesongen. Da dette ble kjent var vi i juli eller august, og det var fortsatt mange kamper igjen å spille og mange planer som skulle legges. Styret i klubben synes dette var uproblematisk, men så er heller ikke styrene i klubbene “hands on” på hva som skjer i klubben til en hver tid, selv om de på papiret burde være det. Så var også tilfelle hos oss.

Umulig situasjon
Da enkelte i klubbens ledelse, meg selv inkludert, tok opp temaet med daglig leder og med styret fikk vi “forsikringer” om at Henning hadde lovet å ikke prate med noen av dagens spillere om LSK, heller ikke noen i støtteapparatet. Han skulle være fullt fokusert på sine arbeidsoppgaver og ikke være en del av Lyns langsiktige planlegging.

Uholdbart for Lyn-miljøet
Alt dette kan man putte ned på et papir eller ta hverandre i hånden på, men så lenge Hennig Berg gikk rundt i kontorene våre på Ullevaal og omgikk spillerne våre, så var han til en hver tid en sentral del av alt som skjedde. For våre supportere, våre sponsorer og investorer ble dette etter hvert et stort problem. Til slutt var de eneste som ikke skjønte alvoret i situasjonen Henning Berg, hans vingman Torgeir Bjarmann og enkelte deler av styret. De stod fast ved beslutningen de hadde tatt og “forholdt seg til at Henning Berg var 100% profesjonell”.

Berg måtte gå
Heldigvis tok også disse til fornuften, eller bukket av for presset, det kommer an på hvordan man ser det. I september måtte en såret Henning Berg gå av som hovedtrener i Lyn noe han selv burde skjønt at han skulle gjøre den dagen han takket ja til LSK. Styret i Lyn er like skyldige, for der satt det nesten utelukkende næringslivsledere, og at de tillot at Berg fikk lede Lyn samtidig som han planla neste års sesong med LSK er intet annet enn oppsiktvekkende.

Mange ble med til LSK
Jeg skal ikke beskylde Henning for å ha gjort noe ulovlig, men alle skjønner at han pratet med en del av Lyns spillere og personer i støtteapparat mens han forsatt fikk lov til å inneha dobbeltrollen.

Torgeir Bjarmann var aldri i tvil. Han skulle tilbake til LSK. Lars Kristian Eriksen ble også med til LSK, men Henning hadde naturligvis ikke snakket med han om dette. Så ble til slutt også en av Lyn-miljøets mest populære menn med over da Geir Kåsene, klubbens fysio i nesten ti år, annonserte at han ville følge Henning og ha en ny utfordring.

Sloss om de samme talentene
På den tiden begynte også Stian Ringstad, et kjempetalent fra Eidsvoll, å bli en del av Lyn-miljøet og klubben hadde brukt mye tid og ressurser på å scoute han. I det øyeblikk det ble klart at LSK var Bergs neste stoppested så var ikke Ringstad lenger å se på Lyn-treningene. Borte som dugg for solen og før vi visste ordet av det så dukket han opp på LSK-trening. Noen måneder senere hadde han signet en langtidskontrakt med LSK. Merklig hvordan det skjedde “uten involvering fra Henning Berg som var profesjonell og tenkte 100% på Lyn”.

Menneskelig av Berg
I sum er det lett å si at Henning Berg ikke var profesjonell, men jeg velger å kalle han menneskelig. Han gjorde det alle andre ville gjort da han ble stilt ovenfor denne situasjonen. Han var tilsynelatende profesjonell mot sin eksisterende arbeidsgiver, men i bakhodet hadde han LSK hele veien. Det er frykten for nettopp denne situasjonen som gjør at dette ville vært helt utenkelig i næringslivet og hvis Stabæk-ledelsen ønsker klubbens beste så bør de agere sporenstreks ovenfor Jønnson. I en hvilken som helst annen bransje ville det vært utenkelig at man fikk beholde jobben i en sånn situasjon og absolutt alle forstår hvorfor. Bortsett fra Stabæk-ledelsen.

Jønsson tenker RBK
For hvis en eneste av de som sitter og styrer klubben tror at hans “hand-shake” gjør at Jønsson ikke tenker på Rosenborg så er de hinsides naive. For det gjør han selvfølgelig og det ville overraske meg om han ikke har begynt å planlegge 2011-sesongen allerede.

100% støtte til Stabæks supportere på denne.

Dette var beskjeden som tikket inn på mobiltelefonen min onsdag ettermiddag. Du hadde trukket din siste pust og lukket pennalet en gang for alle.

Følelsen jeg fikk i kroppen var helt uvirkelig og det kjentes ut som all lykke ble revet ut av kroppen i ekspressfart. Jeg fikk tross alt medlemskap hos deg i dåpspresang av mine flotte foreldre i 1979; den beste gaven man kan gi en liten pudding som ønsker en god start på livet.

Det har riktignok ikke alltid vært en dans på roser å heie på deg, men allikevel vil jeg benytte anledningen til å takke deg for alle de fine minnene du har gitt meg.

Gjennom 31 år har jeg truffet utrolig mange flotte mennesker som jeg aldri ville truffet, hadde det ikke vært for deg, Lyn.

Du har vært som en bauta i livet mitt og du har gitt meg store gleder og enorme nedturer. Da du spilte cupfinale mot Molde i 1994 var jeg bare 15 år, og nedturen jeg fikk da vi tapte kampen kommer jeg aldri til å glemme. Den oppriktige sorgen over å tape en finale mot juksemakerne fra Molde var for mye å bære for mitt unge og uerfarne hjerte. Jeg grein så tårene sprutet og jeg nektet å forlate stadion. Men vaktene tvang meg til slutt.

SMS-oppdatering
Så ble jeg eldre og du ble bedre, Lyn. Mye bedre. Og i juni 2007 knuste du serieleder Brann på Ullevaal Stadion. Disse obsternasige bergenserne skulle knuse lille Lyn på tribunen og på banen. Men vi ville det annerledes, og denne junikvelden viste vi frem skikkelig Lyn-fotball og stoppet ikke før det stod 6 – 0. Med Mathias Almeyda på banen. Og med 10.000 Lyn-fans på tribunen, som knapt trodde det de så.

Selv satt jeg på utdrikningslag i København og fikk oppdateringer på sms av venner og familie. Etterhvert som scoringene tikket inn, steg stemningen i kongens stad, og da kampen var slutt hadde vi lært københavnerne hvem som var Norges herskere. Det var deg, Lyn.

Men selv om du ikke alltid var det beste laget, så brydde ikke det meg og mine nærmeste. For oss handlet det om mer enn bare fotball. Vi var som regel aldri favoritter, selv på hjemmebane, og hvis vi vant så ble det feiring. Uansett. Vi var heller aldri det mest populære laget i Oslo, ei heller på Østlandet. Men det brydde oss ikke det heller, for vi som var på kampene hadde det ulidelig morsomt sammen, og miljøet rundt klubben var fantastisk. Selv i tøffe tider.

Og gudene skal vite at vi har sett noen tøffe tider sammen. Men da har det vært godt å ha Lyn-nettverket rundt seg. Og selv om selvforherligende nordmenn har godtet seg over din misère, har miljøet rundt deg blitt sterkere. Mye sterkere.

Så selv om du nå er borte, min nærmeste og beste venn, så er du ikke glemt.

For sjelen du etterlater deg skal brukes til å bygge opp en ny fremtid. Det spiller ingen rolle om det tar ti eller femten år, men vi skal tilbake. Der vi hører hjemme.

I toppen av norsk fotball.

Lyn for alltid. Alt for Oslo.

At klubben har slitt en smule de siste årene er ingen overraskelse for noen, men at det skulle gå så galt i år, etter at man slo Lyn AS konkurs 11. desember i fjor, det var det ikke mange som trodde. Ei heller undertegnede.

Ny hverdag
Men møtet med Adeccoligaen har virkelig vært et møte med hverdagen for Lyn. Der klubben fikk oppmerksomhet daglig da den spilte i Tippeligaen, opplever den nå at media ikke lenger bryr seg. Med mindre noe kan gå skikkelig galt, og ikke en gang da blir det de store oppslagene.

Og uten oppmerksomhet er det vanskelig å selge seg inn til sponsorer og aksjonærer. Vanskelig, men ikke umulig. For selv om Lyn opplever en nedtur av de helt sjeldne, så er dette en del av livssyklusen til veldig mange klubber. Det ene tiåret kjemper man om gull i toppen av Tippeligaen, mens noen år senere kjemper man med nebb og klør for overlevelse. Det har skjedd med Brann, Vålerenga, Moss, Haugesund, Fredrikstad og et helt kobbel av andre klubber i inn- og utland. Og det kommer til å skje igjen.

Hyll Bastionen
Det som skiller oss fra en del andre klubber er at vi har fått så mange knytteneveslag midt i trynet de siste årene at vi nesten har blitt immune. Nesten. Vi har fått mange arr, men dette er lærepenger vi bærer med oss i sjelen videre.

Derfor er dagens initiativ fra Bastionen både enestående og rørende. Jeg er så utrolig glad for at Lyn har en supporterklubb som er villig til å ofre seg så mye for klubben sin som disse gjør.

Gjennom hele sesongen har de stått last og brast ved klubben, både gjennom tifo-show, liv på tribunen, liv rundt stadion og nå doneringen av et klekkelig beløp.

Bunnen er nådd
Personlig er jeg av den oppfatning at Lyn har nådd den absolutte bunnen som toppklubb nå, og skulle vi overleve denne dagen så er jeg positiv.

Hvorfor?

Fordi vi som er igjen har stått sammen gjennom noen stormkast ingen klubber i Norge har vært noe i nærheten av. Fordi vi fortsatt er rundt 1000 trofaste fans som følger Lyn på Bislett annenhver søndag. Fordi vi har Bastionen som fortsatt lager et vannvittig liv på hjemme- og bortebane.

Vi skal ikke lenger tilbake enn 1998 da Lyn hadde et gjennomsnitt på sine hjemmekamper i førstedivisjon på drøyt 300 tilskuere på Ullevaal, så klubben har vokst, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Jeg velger å tro at klubben får en ny, og siste sjanse av fotballgudene i dag, og gjør vi det kan vi begynne på byggverket som skal løfte Lyn tilbake i toppen av norsk fotball. Men det skal bygges sakte og det skal bygges solid, og vi skal gjøre det sammen.

Nå er det bare å be de neste timene. Om et mirakel.

Lyn for alltid. Alt for Oslo.

Joachim

Jeg har selv tilbrakt mange år i en toppklubb i fotball og jeg vet veldig godt hva en primadonna kan bety for en garderobe, derfor har jeg litt sympati med utfordringen til Domenech.

Men der stopper min sympati med denne mannen.

Hvem har ansvaret?
Både han og det franske forbundet vet utmerket godt at spillerne på det franske landslaget stort sett er godt gasjerte stjerner på de beste klubblagene i verden og da må man ha en tydelig leder som kan takle oppgaven. Man setter ikke en matros til å lede en supertanker, men det har skjedd her. Så hvem har ansvaret for fadesen?

Ansvaret ligger til syvende og sist hos den gnomen som ikke fjernet Domenech da det begynte å murre i vinter, for faresignalene har vært så tydelige at man ikke har kunnet unngå å se dem. Med mindre man er litt for gode kompiser internt i det franske forbundet. Og det har jo blitt antydet mer enn en gang.

Men Domenech har selvsagt et ansvar selv også, for han forvalter det kjæreste franskmennene eier, og hvis han ikke klarer å kontrollere sine spillere burde han være mann nok til å si ifra seg dette ansvaret. I hvert fall når man ikke evner eller tør å gjøre det fra forbundshold.

Hadde dette skjedd under Mourinho?
Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hva Jose Mourinho hadde gjort med Patrice Evra, Nicolas Anelka eller Thierry Henry hvis de hadde holdt på slik bak ryggen på han. Jeg tror faktisk portugiseren hadde vært gal nok til å banke skiten ut av dem, for er det en mann du ikke kødder med så er det Mourinho. Og det hadde vært fullt fortjent, for disse tre gutta har voldet dette laget mer skade enn positive ting det siste året, og jeg håper Sir Alex Ferguson sparker Evra ut av hele Manchester by ved første og beste anledning.

What goes around comes around
En fotballgarderobe handler om gruppedynamikk, gjensidig respekt og en lyst til å vinne. Jeg ser dessverre at “Les Bleues” har en udynamisk garderobe full av egoistiske drittunger og klikker, der ingen respekterer hverandre og ønsker å vinne sammen. Når man i tillegg mangler en tydelig leder minner Frankrike til slutt mer om en impotent og førerløs hund, enn det mesterlaget de hadde potensialet til å bli.

Men. What goes around comes around, og jeg tipper det var en enorm fest rundt omkring i Irland i går, for de fleste av oss husker hvordan Henry jusket franskmennene til VM, så at de får kjørt seg nå er fullt fortjent.

Og selvsagt utrolig deilig.

Joachim

Konseptet er ganske enkelt, men likefullt genialt. Kle deg opp slik dine besteforeldre gjorde det på 50-tallet, ja sikkert tidligere også, ta med deg venner og hør på et musikalsk og knallgodt show med bla gamle Sinatra-slagere, samt mye annet gøy. Scenen var drapert som en fordums jazzclub i Amerika og rundt scenen stod småbordene tett i tett.

Utrolige artister
Trekkplastrene var mange, og den sensasjonelt morsomme og talentfulle cabaret-generalen Richard loset oss gjennom nesten to timer med sang, dans og andre overraskelser jeg ikke har lyst til å røpe. Sangerne hadde de mest utrolig stemmer og alle hadde sin egne spesielle stil. Her var det et operainnslag som ga meg en sjelden ståpels, morsomme innslag der publikum ble involvert, samt mye annet.

Så var det danserne.

Gud hjelpe meg for noen skapnnger. At gud er norsk, det var det ingen tvil om da man så disse jentene opptre.

Talent og skjønnhet er sjeldent en gal kombinasjon.

For hele denne sulamitten betalte vi 650 kroner hver, og det inkluderte en 3-retters middag, show og en upåklagelig service, som jeg personlig synes er savnet mangelvare nå om dagen (i hvert fall i Norge).

Kvelden ble avsluttet med dans, gode drinker og en vannvittig stemning sammen med blant annet dansere fra Bårdar danseskole som virkelig bød på seg selv. Kompisen min og jeg konkluderte med at dette var en av de aller beste kveldene vi hadde hatt i Oslo på mange år, og jeg har lyst til å anbefale alle jeg kjenner å prøve det.

Se http://www.eddyskitchen.com/ for info om booking eller ring 930 06 539 for booking fra august og utover.

Jeg har allerede anbefalt det for mine kolleger i Nucleus og jeg skal gjøre alt som står i min makt for at dette blir årets julebord for oss. For jeg drar gjerne tilbake.

Mange ganger.

Joachim

I går så jeg Spania-Sveits med to gode venner, en kamp som var svært underholdende i mine øyne, med gode prestasjoner begge veier. Sveitserne var knallsolide defensivt, mens spanjakkene kjørte frem det de hadde. Innlegg etter innlegg ble stanget vekk av tungt sveitsisk luftskyts, til stor glede for strategen Ottmar Hitzfeldt.

Ballen er for lett?
Det er da en av gutta peker på ballen og sier at den er årsaken til at det blir for mange dårlige innlegg. Ballens feil?

Så glir vi over i diskusjonen om at VM har vært ganske kjedelig til nå, med noen hederlige unntak, og vi skylder på trenere og spillere som ikke tør å angripe. Men hele tiden føler jeg at VM-ballen bare er sekunder unna å få en del av skylda. Og ganske riktig kommer det.

Gutta mener at Fifa har gjort en for dårlig jobb med å forberede landslagene før VM, spillerne har trent for lite med den, også er den altfor lett. Bare se på Messi. Han har ikke scoret enda. Ballen er for lett! Skulle det ikke da være mulig for de spanske teknikerne å løfte den over de sveitsiske kanonene hvis den er så fordømt lett?

Big picture folkens. Ballen er rund, den er innenfor FIFA- og UEFA-standard og den har blitt testet av et ekspertpanel bestående av spillere, tidligere spillere, dommere, ledere og mannen i gata i flere år før den ble lansert, og nå får den skylda fordi spillerne ikke treffer mål. I VM-sluttspill i gamle dager traff spillerne mål med baller som veide et halvt tonn og  som var formet tilnærmet lik en rugby-ball. I tillegg spilte de med slagstøvler med spiker under istedenfor knotter. Noe å tenke på.

Da jeg i går var freidig nok til å antyde at han Sør Afrikaneren med det morsomme navnet klarte å score på skudd så fikk jeg klar melding tilbake: “- bare flaks”.

Nei, VM er neppe kjedelig fordi ballen veier 12 gram mindre enn VM-ballen fra 2006 eller 8 gram mindre enn andre baller. VM er kjedelig fordi det står så ufattelig mye på spill for enkelte nasjoner at man velger stram defensiv organisering istedenfor å angripe. Dette er trenden i internasjonal fotball og man skal ikke se lenger enn til årets Champions League-vinner og Europaliga-finalist Fulham til å skjønne hva jeg mener. Roy Hodgson og Jose Mourinho er begge viden kjent for sine defensive strategiske evner og i år igjen var det denne fotballen som vant.

Jeg lever fortsatt i håpet om at det er den offensive fotballen, den tyskerne viste oss mot aussiene, som dette VM vil bli husket for, men jeg har mine tvil. Selv ikke brassene klarte å underholde i noen særlig grad.

Men da er det godt vi har ballen å skylde på. Dette djevelens redskap som spillerne kun har fått trene med to ganger om dagen siden mai. Som er noen ørsmå gram for lett.

Joachim

Kanalen har siden 2005 vist at de kan pakke inn fotball på en veldig bra måte og fotball-extra på søndag kveld har blitt et “must see” for veldig mange, faktisk i underkant av en halv million nordmenn og det er imponerende.

Kanalen satser knallhardt på sport og har også sikret seg NBA-rettigheter og ikke minst Premier League-rettighetene. Nå har de også begynt å bygge opp en stab som skal gi dem valuta for pengene, senest Morten Stokstad fra NRK.

Perler for svin
Og la oss nå for guds skyld håpe at de nye tilskuddene til kanalen kan være med på løfte dem ut av den gropen de nå graver med VM-sendingene fra kontraskjæret. Studio er flott, ingen tvil om det, men hvorfor skal innholdet i sendingene være så fordømt platt? Kjenner de ikke sitt eget fotball-kyndige publikum bedre enn at de lager innslag om perlehøner fra Kina som “spiller fotball”? Serien tror jeg skulle hete “VMs dyr” og etter at innslaget der noen perlehøner flyktet fra en ball som ble sluppet inn i buret deres, ble “flukt-taktikken” diskutert av Bengt Eriksen og Carsten Skjelbred. Trodde ikke mine egne øyne, særlig fordi det var disse to, kanalens wonderboys, som fikk i oppdrag å omtale dette flaue innslaget.

Også gjestene synes jeg har vært av det nitriste slaget så langt. Jon Michelet og Dag Solstad var det absolutte lavmål i VMs første dag. Mindre artikluert type enn Solstad skal man lete lenge etter og jeg måtte mute han opptil flere ganger da han og Julie Strømsvåg stammet om kapp. Og hvorfor må kanalen på liv og død gi kommunisten Michelet plass i tv-ruten? En selvutnevnt kommunist som nyter godt av de godene kapitalismen byr han, fortjener ikke plass hos den mest kommeriselle aktøren i landet, men her er det nok min mening som oppfattes som sær.

Look to Sweden
Til syvende og sist er det innholdet som diskuteres i studio jeg synes er mest skuffende. Det brukes mye tid på å diskutere ting som ikke har med fotball å gjøre, blant annet Vuvuzelaen (den er det ingen som liker TV2 – end of discussion), samt dyr fra VM-landene, og for lite tid på fotballen. Hvorfor ikke kåre de peneste scoringene i VM-historien gjennom en avstemning på sms eller via Facebook? Da sender dere noe som er interessant, dere engasjerer et stort publikum gjennom sosiale medier og folk begynner å omtale dere på en positiv måte.

Nei, med folk som Bengt Eriksen, Carsten Skjelbred, Julie Strømsvåg, Øyvind Alsaker, Nils Johan Semb, Bruce Grobbelar, Davy Wathne, Frode Olsen og Erik Thorstvedt trodde jeg aldri jeg skulle ytre noe så lite patriotisk som det jeg skal nå, men kjære landsmenn:

Look to Sweden og Svt1.

Det er klasse fra A til Å med fotball i fokus, spennende gjester og gode innslag.

Så får bare vi som i utgangspunktet liker Tv 2 og måten de pakketerer fotballen på, håpe at Premier League blir ivarettat på en bedre måte enn de har gjort med fotball-VM.

Terningkast 2.

Joachim